Dikt til mor

Kjære mor, du som bar meg under hjarta ditt,

og som fødte meg til livet mitt,

du som kvar ein dag snakkar med Vårherre,

legg fram sorger og gleder som skjer i livet mitt.

Kjære mor, du er nyttig kvar ein dag

når du bed til Gud om nåde

for alle oss som er ikring deg.

Du er verdifull for meg og mine,

for barna og for barnebarna dine!

 og for dei som enno er så små,

oldebarna dine.

Eg vil dei skal kjenna deg, du gode, gode mor mi.

Kjenna stemma di og orda dine

når du seier at du høyrer Herren til.

Eg vil dei skal kjenna kjærleiken i livet ditt,

Strøyme varmt og mjukt og fritt.

Eg vil du skal sjå det svaret som Gud sender

når du bed Han halde dei i Sine hender.

Eg vil ha deg, kjære mor, i livet mitt,

høyre stemma di, og kjenne varmen ifrå deg

når du seier du er glad i meg.

du legg kring meg Guds signing og Guds fred,

når du bed.

Uncategorized

Det er jul

Kirkeklokkene og alle lysene drar julefølelsen rett inn i hjertet, og det risler frydefullt nedover ryggen, … Omtrent like frydefullt som den hvite, lette snøen som daler ned ute. Hver gang jeg ser på gatelyset utenfor porten vår, kan jeg se tusenvis av snøfnugg som danser lekent der ute.

Snømannen fra forrige uke er blitt litt skakk, kanskje ramler han overende snart? I magen hans er en snølykt. Lyset er slukket, og vi har ikke tent nytt. Vi burde egentlig satt inn nytt lys hver kveld. Flakkende lys i hagen sender varme langt inn i sjelen. Folk som går forbi blir liksom gladere når de får øye på en tent snølykt som blafrer svakt i en vintertung hage.

Julemusikken som sildrer ut fra CD-spilleren gir stua den ekstra gløden som bare finnes i julen. Det er som om musikken er med på å gi stua enda med skjønnhet og varme.

Jeg står og tenker på noe jeg hørte på radioen her en dag, at julen er den tiden hvor kjærligheten til medmenneskene virkelig får utfolde seg.

Er det sant? Er det slik det er? Jeg ser ut på snøflakene som danser i skinnet fra gatelysene, og lar tankene fly tilbake noen få dager. Var det på grunn av min kjærlighet til mine medmennesker at jeg bakte det 8. slaget med julekaker? Var det på grunn av kjærlighet til mine medmennesker at jeg handlet alle de gavene? Er det på grunn av kjærlighet til mine medmennesker at jeg feirer jul?

Heldigvis ringer kirkeklokkene, så hører jeg kanskje stemmene fra himmelen som synger om fred på jord fordi en Frelser ble født i en stall for nesten 2000 år siden.

En Frelser? Trenger jeg en Frelser? Og hva skal jeg frelses fra? Eller kanskje spørsmålet er litt annerledes: Hva skal jeg frelses til?

Uncategorized

Følg med på høytaler

Togreise er en behagelig reisemåte, … stort sett. Jeg liker å reise med tog, det er så greit å komme meg akkurat dit jeg vil, samtidig som jeg kan lese, spise matpakke, slappe av og ikke stresse.

Derfor valgte jeg tog da jeg skulle til Oslo. Kjørte bilen til parkeringsplassen like ved togstasjonen, parkerte og gikk for å finne ut av hvilket spor toget mitt skulle gå fra. Pluss kjøpe billett før ombordstigning (sparer kr 40,- på det!)

På den digitale tavla sto det “Følg med på høytaleren!”

Hjertet sank i brystet mitt, fikk lyst å snu og kjøre hjem igjen. Følg med på høytaleren, … det forutsetter et hørende øre, noe jeg egentlig er i manko av. Så hva gjør jeg? Hvor kommer toget mitt? Hvilket spor? Hjeeeeelp!!!!!

Jaja, det var jo ikke verre enn at jeg spurte ei dame som sto der, og hun skulle si fra til meg. Ikke vanskelig når det er snille og vennlige folk i nærheten, men litt vanskelig likevel. Vil jo så gjerne være selvstendig, klare meg på egen hånd. Vil ikke være til bry.

 

Uncategorized

Spor

Hvor ender sporene jeg ser?

Brått og plutselig

så er de ikke mer,

hvor ender de?

 

Uncategorized

Æ og Ø

Øynene skinte og smilet hennes var stort og tannløst. Ny kjole og nye sko, forventningsfull og med helt ny skolesekk. Sekken fra ifjor var for liten, nå var hun jo skolejente. Barnehagen ble nevnt med jevne mellomrom, kanskje med en ørliten lengsel, men hun var klar på at barnehagen var før og at nå var det skole som gjaldt.

Lekser var viktige, og skuffelsen er stor hvis det ikke er lekser. Hun skal lære seg tall og bokstaver, ord og regnestykker. Hun skal lære å lese.

Ukene går. Hun er ivrig med leksene, kommer alltid forberedt. Hun skriver med liten hånd så fint hun kan, og alle bokstavene ligger jevnt på linja. Tall og regnestykker er morro, men bokstavene danser sin egen ville dans og hun klarer liksom ikke å gripe dem lenge nok til å se hva slags ord de forteller henne. Lyset i øynene hennes slukner liksom litt, men når jeg skryter av leksene hennes og setter klistremerke i boka, så lyser hun opp.

Det nærmer seg jul. De andre i klassen leser nå, men ikke hun. Jeg trøster med at det går nok bra, hun klarer seg nok, for hun er så flittig. Dessuten er hun sosial og veldig flink i matte, så det skal nok gå bra.

Men bokstavene fortsetter sin ville, kaotiske dans. Foreldrene blir bekymret. Jeg finner fram andre bøker i håp om at en annen vinkling skal hjelpe henne.

Sommerferien er endelig her, hun gleder seg, for hun skal være sammen med bestemor i tre hele lange uker, på landet, sammen med en fetter som er like gammel. De skal lese sammen, og bestemor har jobbet som lærer i småskolen før, så nå skal det endelig bli skikk på de fryktelige bokstavene.

Skolestart i 2. klasse. Tall og regnestykker er en lek. Hoderegning er bare morro. Men bokstavene, akk, de forferdelige bokstavene, hun smiler tappert mens hun skriver fine ord og bokstaver. Ord og bokstaver som ikke er leselige for henne.

Juleferien er et herlig avbrekk fra skoleslit.

Jeg har skjønt det. Her kommer det ikke av seg selv, noe er fryktelig galt. Foreldrene er glad for at jeg tar tak i det og spør hele tiden hva de kan gjøre. Og vi snakker med ppt i kommunen. Men en andreklassing kan vel neppe forvente å få hjelp derfra så tidlig eller? Å knekke lesekoden tar lenger tid for noen enn for andre. Ta tiden til hjelp! Var det svaret vi ville få, mon tro? Nei, heldigvis. Dette var en kommune som skjønte at noe måtte gjøres, og som satte igang med tiltak veldig fort.

Med intens og tilrettelagt opplæring, så leser hun idag, som 5.klassing. Jeg er heldig og får ha noen av timene hennes. Ennå er noen av bokstavene litt uregjerelige. Æ og Ø, for eksempel. Jeg grublet på hvordan jeg skulle vise henne forskjellen. Så laget jeg to små dikt om disse kaos-skaperne. Her kommer de:

Jeg fant en gang en O,

Den delte jeg i to!

Da ropte jeg kun “BØØØØ!”

For tenk det ble en Ø!

 

På linja gikk en E

så trøtt som bare det!

Så møtte hun en A,

hva tror du skjedde da?

Jo A tok E på rygg,

hun følte seg så trygg.

Men jeg sa bare HÆ?

For tenk, nå ble det til en Æ.

 

Ja, kanskje er det flere som sliter med bokstaver der ute i den store vide verden, så kan det være til hjelp for flere, kanskje?

Ha en fin dag alle sammen.

Uncategorized

Innsiden på utsiden

Noen ganger skulle jeg ønske at innsiden var litt mer på utsiden, men som regel er jeg glad for at det er som det er. Men det er litt slitsomt og trist å ha innsiden alene av og til.

Idag har jeg gått med høreapparatene liggende på nattbordet. Jeg gikk ut i hammoken, drakk hjemmelaget smoothi sammen med kjæreste mannen min, og hørte på morgenstillheten.

– Si hva du hører, ba jeg han om.

-Naboene snakker sammen der borte, en bil kjører på veien, biene summer.

Ja, det var det jeg tenkte, det var ikke helt stille likevel. Tankene hoppet og spratt i hodet mitt. Jeg er hørselshemmet. Ikke noe nytt det da. Jeg har hørt dårlig så lenge jeg kan huske. Kan rett og slett ikke huske at jeg har hørt normalt, for det er så veldig lenge siden. For meg har min hørsel vært normal, for det er slik jeg er vant til å høre.

I det siste har jeg kjent mer og mer på det handikappet det er å ikke ha en normal hørsel. Føler meg så utrolig dum og idiotisk, fordi alle andre vet hva som skal skje, de vet hva de skal, det vet så mye mer enn meg. Selv om jeg konsentrerer meg til det ytterste for å høre hva som blir sagt, og selv om jeg gjetter så klokt og forstandig jeg bare klarer, så hører og gjetter jeg feil så altfor ofte. Og det kjennes som et nederlag hver gang. Jeg får det ikke med meg.

Tristheten på innsiden er så stor, men jeg har jo så mye å glede meg over at jeg får dårlig samvittighet for den tunge og store tristheten som knuger meg så. Angsten inni meg var så utrolig usynlig, helt til noen kastet den rett i fjeset mitt. Angst? Jeg? Nope, jeg har ikke angst, jeg er bare bekymret, … fordi jeg er så sliten bestandig. Jeg er sliten av å konsentrere meg hele tiden, sliten av å anstrenge meg for å finne mening i setningene som strømmer mot meg fra både mennesker, radio, tv og alt mulig som det kommer lyder ut av.

Men det kalles visst angst. Jeg skåret visst på alle punkter.

Dersom innsiden min var på utsiden min, hadde du kanskje ikke trodd at jeg var overlegen, uinteressert, dum eller rar, bare veldig sliten.

Jeg bare måtte si litt om dette. Måtte få det litt ut. Vrenge innsiden min ut til noen som kanskje leser.

Uncategorized

God søndag folkens

Er det ikke rart at når man ser på kalenderen, så kommer mandagen som den første dagen i uken? Slik var det ikke før. Da var det søndag som “tronte” som den første dagen. Søndagen som var blitt “hellig” på grunn av at Jesus sto opp den dagen.

“Alle vet” at den 7.dagen ble gjort hellig av Gud, helt fra begynnelsen da Gud skapte menneskene. Det er forresten Herrens sabbat. (Jødene har beholt den, men de har ikke enerett til den dagen!)

Profetier er spennende når de går i oppfyllelse. Når vi ser at det som ble sagt hundrevis av år før det skjer, virkelig skjer, da er det som om noe mystisk blir åpenbart, syn jeg hvertfall.

Og gjett hva!!! Det er profetert for mange hundre år siden, at det skal bli gjort forsøk på å forandre hellige tider og lov! Jepp! Det er helt sant! Det skal bli gjort forsøk på å forandre hellige tider og lov.

Og hva har skjedd? Jo, Herrens hellige dag (den 7.dag i uken, eller sabbat som den også blir kalt) er ikke hellig lenger. Den kommer ikke som den 7.dag lenger heller, hvertfall ikke på kalenderen! Og fortell meg ikke at det var de første kristne som gjorde det! Det skjedde nemlig lenge etter de første kristnes tid (da mener jeg dem det står om i Åpostlenes gjerninger i Bibelen).

Hvordan det skjedde? At Herrens hellige dag “plutselig” ikke er hellig lenger, og at den 1. dag er hellig i stedet for, hvordan kunne det skje? Men uansett, så visste Gud om at det kom til å skje, og Han lot profeten Daniel få vite om det, så han kunne profetere om nettopp denne hendelsen.

Skummelt at tradisjoner skal ha så stor plass i våre liv.

Ha en fin søndag, folkens.

Uncategorized

Berørt

Morgensolen smyger seg forsiktig inn gjennom sprekken i de tunge gardinene. Stillheten puster forsiktig gjennom rommet. I sengen ligger en liten gutt. Han er 5 år og skolegutt til høsten. På nattbordet ligger en liten pose. Overraskelse fra mommo, som hun har lagt der mens han sov.

Mommo hører nakne tassende føtter over gulvet, og døren som sto på gløtt åpnes helt opp.

– Kan jeg komme oppi til dere?

Håret som var kjemmet så fint dagen før står i alle retninger. Pysjen som han arvet etter storebror, er litt for stor. Øynene er klare og blå som den nye dagen. Mommo lager plass ved siden av seg, og den glade ivrige ungen kryper inntil henne, holder posen med påskegodt opp foran henne.

– Jeg tror på Gud, jeg. Jeg tror ikke på påskeharen og tannfeen og sånn. Ikke på julenissen heller.

Dagen blir god!

Uncategorized

Et helt spesielt rom

Huset har mange rom, og dører. Denne døren har vært lukket i mange år, ikke låst, bare lukket. Og jeg har kan hende satt mange ting foran døren, så den har forblitt lukket. Etterhvert har jeg knapt sett døren. Har liksom bare visst at den er der.

Men idag åpnet jeg den, døren. Det var rart. Stemmen der inne var kjent og kjær, og jeg spør meg selv om hvorfor jeg ikke har åpnet døren før. Døren var egentlig en telefonsamtale. Stemmen i andre enden var like rolig, trygg, kjent og kjær som for alle de årene siden.

Familie er noe rare greier. Egne rom med minner i huset. Og om rommene blir stående i årevis uten at jeg går inn, så er det som å komme hjem hver gang jeg går dit.

Kanskje litt gåtefult og tåkete dette. Men la det være sagt at dette ikke er snakk om noen familiekrise eller noe familietragedie på noen måte. Bare noen som bodde langt fra hverandre, med travle liv, og med en klokke som gikk så altfor fort. Og med en hendelse som fikk døren på gløtt, og noen som våget å smette inn. Og et minne om et brev som noen tok vare på.

Familie får helt egne rom i hjertet mitt. Sånn er det med den saken.

 

Uncategorized

Livet

Fremdeles i livet, ikke utenfor eller etter, bare i livet.

Hjertet som fremdeles banker, pusten som fremdeles samler opp luft til lunger og celler. Øyner som ennå blunker og ser, ser ordentlig og grundig rett inn i meg og finner meg hjemme. Ennå den levende varmen i blikket, gjenkjennende og mykt, ømt og trygt.

Fremdeles i livet.

Livet som er så skjørt at om den rette vinden blåser, så slukner det.

Fremdeles i livet.

Livet som er så sterkt at det bærer både tunge sorger og elendigheter, og som klarer å løfte høyt nok til at gleden og lykken spirer fram.

Fremdeles i livet.

Livet som er så lyst at alle ser det, men mørkt nok til å skjule viktige ord som aldri blir sagt.

Fremdeles i livet.

Uncategorized